Revolusjon! Protest! Gateslagsmaal!

Vel, kanskje ikke ekte gateslagsmaal. Eller revolusjon. Men pokker hvor mye folk det var i gatene (for the record, "pokker" er herved mitt nye favorittord. Det tar over plassen etter "tverrbjelke", som har holdt foersteplassen siden jeg skrev kaaseri om det da jeg var femten. Ikke flaut i det hele tatt). For aa si det saann, det er mer liv i San Jose saa langt enn man kan oppleve paa aar i Montezuma.

Etter noen deilige, rolige dager i Montezuma dro nemlig baade Frieda, Johan og jeg (Mads) videre. Til slutt maatte jeg ogsaa begynne aa virkelig sette inn sluttsspurten (og starten) paa artikkeljobbingen. Her er noen smakebiter fra Montezuma.

 
Trist aa forlate steder som dette.


Klisje landskapsbilder som ikke gir deg noe annet enn.. vel, ingenting? Hey, ikke skyt meg, jeg var alene i Montezuma i en og en halv dag. Hva annet skal man gjoere paa et sted som er bygget rundt tanken om at her gjoer man ingenting annet enn aa slappe av?


Nordmenn er overalt i gringo/turist-delen av Costa Rica (altsaa i hele Costa Rica). Her er tre av dem... bra folk i tillegg til at de snakker moderspraaket, hva mer kan man be om?


Dette er utsikten fra hengekoeya i andreetasjen paa hotellet vaart (og ja, jeg er klar over at det er blitzskygge paa bunnen av bildet. Montezuma har den effekten paa folk at man ikke orker aa skifte linse paa kameraet). Go slow, man.


Saa som sagt, Montezuma maatte forlates. Etter en lang busstur (les alt om den i Friedas bloggpost fra for noen dager siden) kom jeg fram til San Jose. Etter en taxitur som antageligvis - nei, definitivt - ble lenger enn den burde vaert paa grunn av en sjaafoer som var glad i tikkende takstametre, kom jeg fram til huset til costaricanske Amanda, som jeg skal bo hos mens jeg er i omraadet (by the way, hvor lenge er det hoeflig aa bo hjemme hos noen saann? Jeg skal vaere i byen i opptil to uker...).

Neste dag brukte jeg paa aa moete opp til intervju med en av Costa Ricas ledende eksperter paa immigrasjon. Legg merke til at jeg skriver moete opp, ikke gjennomfoere. Eksperten moette nemlig ikke opp, og jeg satt i gangen og ventet (har bilde av gangen, mange faktisk, men det faar da vaere grenser paa eksponeringsbehov). Fikk kontakt paa telefon etterhvert, og det viste seg at han var opptatt med aa arrangere en enorm protestmarsj for morgendagen. Unnskyldning godtatt. Vi avtalte aa moetes neste onsdag, og jeg hadde plutselig noe spennende aa gjoere morgenen etter.

Dagen foer jeg kom til San Jose hadde nemlig politiet foretatt en arrestasjon av en student inne paa universitetsomraadet til University of Costa Rica. Politiet har i utgangspunktet ingen makt inne paa campus, saa dette skapte furore blant studenter og laerere. Plutselig endte en enkel arrestasjon opp med politi som banket opp studenter og antageligvis vice versa. Politiet har ikke blandet seg inn paa universitetet siden 70-tallet, saa det er ganske spesiell stemning paa campus denne uka.


Protestmarsjen var stor, men saapass rolig at bildene med mest action var bildene av ungdommene som gjenskapte politivolden fra mandag. Likevel; toeft.


Det var tjukt med costaricanske journalister, og det virket nesten som hele greia var en stoerre mediebegivenhet enn folkebegivenhet. Men denne dama var nok amatoerfotograf. Legg merke til mannen paa stylter i bakgrunnen, herlig.



En del studenter hadde tatt'n helt ut med antrekkene.


Mannen som solgte saft paa pose tjente seg trolig rik paa alle menneskene som gikk fire kilometer midt paa varmeste dagen (hm hadde jeg ikke et bedre bilde av ham, mon tro? Maa ha importert feil bilde. Slutt og klag, lev med det. Alltid skal alle mase.


Aah, akkurat det du hadde haapet paa, et bedre bilde av mannen paa styltene. Bare synd blogg.no er elendig, og at jeg maa redigere bildet i photoshop for at det skal ende opp riktig vei selvom macen jeg bruker viser det paa perfekt hoeykant (eventuelt at jeg er elendig og ikke har funnet riktig funksjon - det er kanskje mer sannsynlig naar jeg tenker meg om). Uansett fikk jeg deg til aa snu hodet minst 30 grader, saa jeg er fornoeyd (interaktiv blogg, shit).


Denne dama spilte tigger paa enormt overbevisende vis. Jeg greide selvfoelgelig aa fange det ene oeyeblikket hvor hun var ute av rollen, og smilte. Gotcha.


Etter aa ha knipset litt bilder, tok jeg formiddagen til aa lese litt. Er midt i den store, altomfattende, ultimate boka om basket, maa jo lese meg opp foer NBA-sluttspillet starter paa loerdag (on a sidenote; etter aa ha lest 550 sider basket av Bill Simmons har jeg helt skiftet skrivestil. Ta denne parentesen for eksempel - den er akkurat et saannt innskudd Simmons bruker hele tiden. Sykt hvor lettpaavirkelig man er. For dere leseres skyld skal jeg se om jeg finner en utgave av The Hitchhiker's Guide to the Galaxy her nede, saann at jeg begynner aa skrive som Douglas Adams).

NBA-sluttspillet er foroevrig det stoerste potensielle hinderet for at reportasjen min blir bra. Tar mye tid med fire kamper paa en dag. I dag er det torsdag, planen framover er som foelger:

Torsdag kveld: Ta noen pils med den tyske fotojournaliststudenten jeg samarbeider litt med. Forhaapentligvis kan jeg sjarmere en eller flere av de spansktalende vennene hennes til aa vaere tolk littegrann. Se, tilogmed oel-drikkingen har et formaal!

Fredag: I beste fall faa svar paa mail fra den potensielt geniale kilden min (som er programleder for et radioshow om nicaraguaneres rettigheter, driver myndighetenes prosjekt for nicaraguaneres rettigheter og er leder for en organisasjon som hjelper nicaraguanere med deres rettigheter - ganske bra noekkelkilde naar jeg skriver om nicaraguaneres rettigheter), som i saa fall kan hjelpe meg med aa finne en god case. Hvis ikke... hm. Lese, tror jeg. Good times.

Loerdag: Starten av NBA-playoffs. Spille basket med min amerikanske venn Justin (som jeg ikke har moett siden vi spilte basket i Mellom-Amerika for to aar siden), drikke oel, se fire NBA-kamper. Sweet.

Soendag: Intervjue historiker om immigrasjon. Med tolk. Hvis vi ikke maa utsette. Det er visst 50-50.

Mandag: Eventuelt intervjue historiker om immigrasjon hvis vi maa utsette paa soendag.

Tirsdag: Dra til en av de stoerre byggeplassene i San Jose, der femti prosent av arbeiderne er fra Nicaragua. Finner jeg ingenting der, finner jeg ingenting.

Onsdag: Nytt forsoek paa intervju med immigrasjonseksperten (sosiolog) som dumpa avtalen vaar i gaar. Han var veldig lei seg og sa "This is not how i work" da han avlyste, saa regner med full pott her. Ingenting er som en kilde som synes han skylder deg litt.

Torsdag: Hvis jeg fant noen paa byggeplassen, drar jeg nok tilbake dit.

Fredag: Dette er dagen da radioshowet til noekkelkilden min er paa lufta, saa forhaapentligvis er jeg der. Hvis ikke - og saafremt jeg har funnet en bra case - strandliv resten av turen!

Dere er herved oppdatert (med et detaljnivaa av en annen verden). Om dere naadde bunnen. Sov godt, Norge.

(Forresten, ingen har hoert noe fra Morten Sjoetann, ogsaa kjent som morten Sjoesyk. Det er naa det er meningen at du skal begynne aa bekymre deg. Helt til du kommer paa at det ikke er internett paa en baat. Haha, en baat. Pokker saa synd det er paa ham.)

ohhhyeah


The Machine Brian, profesjonell haandverker innen Handathon. Her ved prisutdeling for et par aar siden.

Har du en stoedig haand? Vinn en bil!

Jeg har trolig moett en verdensmester. Han heter Brian, og har vunnet naermere tredve biler bare ved aa holde haanden paa dem til konkurrentene gir opp. Handathon heter sporten, og Brian har den i sin hule haand. Han er guruen.

Det hele begynte en dag for 18 aar siden da unge (hand)some med tomme hender dro paa sin foerste konkurranse, arrangert som et reklamejippo av amerikanske, pr-kaat bilselskap. I aarene som fulgte plukket han opp en haandfull splitter nye kjoeretoey, og siden den gang har han  tjent en formue uten aa maatte roere en haand.

Brian forteller at en typisk konkurranse gjerne varer i rundt fire doegn. Uten soevn, men med fem minutters tissepause mellom hver time. Dommere patruljerer rundt for aa sjekke at ingen er for lett paa haanden, og alt ettersom timene gaar, gir deltakerne sakte men sikkert slipp paa premien. En etter én mister taket, til kun vinneren staar igjen.

Dette kan kanskje hoeres ut som et noksaa uskyldig tidsfordriv, men faktum er at handathon er en ekstremsport uten like. Etter et visst punkt uten nok soevn, slutter nemlig den menneskelige hjernen aa bry seg om sin logiske halvdel, og begynner aa blokke ut for egen haand. Det er da de morsomme hallusinasjonene dukker opp, de som for eksempel faar deg til aa loepe rett ut i tungt trafikkerte veier, i troen paa at du bare skal ta en tur med hunden. Dette skal visstnok ha skjedd med en konkurrent, noe som den gang "handed him the car". Selv har Brian ikke opplevd annet enn butikker som blir til flyplan, og bilpansere som forvandles til kjoekkenbenker.

Uansett. Hvem kan med haanden paa hjertet si de ikke bli imponert?

/F

PS. Drar snart ut paa jakt for aa knipse bilde av helten vaar. Han er et eller annet sted paa hotellet.

Palajinta til frokost!

Et hostel som serverer pannekaker til frokost er et vakkert hostel.


Palajinta (fri staving av det ungarske navnet paa pannekaker, et av verdens vakreste ord).


Bussturen til San Jose var en positiv overraskelse. Den foerste etappen, fordi bussen ikke bare kom seg opp bakkene, men ogsaa tok igjen og kjoerte forbi en fotgjenger. Vinduene var saa moekkete at det hele var litt som aa se en gammel westernfilm- det rullet langsomt og i sepia.


Et brunt filter paa vinduene for stemningens skyld.


Buss nummer to hadde baade AC og plass til bena. Fantastisk. 

Turen involverte ogsaa en time paa karaokeferje. Mikrofonen ble brukt flittig av en kar som tydeligvis syntes staaende utbuing var motiverende. Etter tredje sang saa jeg  janteloven med nye oeyne.    
 
Jeg fant et bilde av Johan the man paa kameraet, og syntes det minte meg om noen.






 
Hvor har Johan stilen fra? 

/F

So you think you can jump?


Sov som en stein i natt jeg. I motsetning til Mads - og Frieda, som insisterte paa aa sove ute. Hun ble fristet av ei hengekoye, ei fin ei, som hang rett ved strandkanten.

De tre som ikke har blitt lurt ut paa jakt etter tjuvfiskere har naa kommet til Montezuma. Her fant hippiene et paradis i sin tid, en del ble til og med vaerende. Naa er det blitt til et populaert turiststed, om en noe mindre og mer dempet enn Jaco. Vi har funnet et lite hostell som passer vaare behov, et lite rom aa sove i og en avslappende atmosfaere.

Vi la oss tidlig igaar, slitne etter en lang dag i sola, og en fin baattur ut hit fra Jaco. Jeg og Mads la oss i vaart herlig trange lille rom, Frieda la seg i den allerede omtalte hengekoya. Jeg maa innromme at jeg ikke trodde jeg ville sove spesielt godt, men etter aa ha faatt igang takvifta (noe som krever erfaring med akvariepumper og mye taalmodighet) var det et lite haap. Mads fikk ikke med seg at vifta var paa og brukte mesteparten av natta til aa proeve aa finne ut hvor trekken kom fra. Uansett, omtrent to timer etter at vi har lagt oss alle sammen, kommer et forsiktig bank paa doera. Mads, som allerede var vaaken, slapp en smaadesperat Frieda inn. Det var visst ikke et sjakktrekk aa sove ute. I hvert fall ikke et spesielt godt sjakktrekk. For Frieda var blitt spist opp av en mengde sultne smaa kryp, og oeyet hennes var hovent paa et nivaa som det vanligvis trengs en knyttneve fra en tungvektsbokser for aa naa. Resten av natten gikk uten flere insidenter.


Det trengtes omtrent boksaapner for aa aapne oyet til Frieda neste morgen. Litt forlegen.

Dagen etter (i dag) bestemte Mads seg for at vi maatte komme oss opp til en foss han hadde hoppa i forrige gang han var her. I sin visdom valgte han dagens varmeste timer til turen, og vi la alle bak oss ei lita stripe av svette der vi traska mot dette maalet. Foerst fulgte vi ei delvis uttoerka elv, saa opp noe av det bratteste jeg har klatret opp uten tau. Daeven det var bratt. Ikke bra for stutte smaa fotballbein. Mads med sine lange basketstilker derimot trivdes nok bedre.


- Den veien er det, sier Johan som aldri har vaert der foer.

Men beloenningen ved veiens ende var mer en god nok. Tre fosser, med smaa kulper mellom. Perfekte badeforhold, kaldt deilig vann, og mer eller mindre perfekte forhold.

Johan svinger seg. Stort plask.


Litt mindre plask.

Den store spenningen gikk selvfolgelig ut paa hvem av de tre som skulle toerre aa hoppe ned fossen i Montezuma. I toerketiden er den nok rundt 13 meter.  Mads avskrev seg alt ansvar, han hadde gjort det foer og hadde ingenting aa bevise. Frieda og Johan var spente, men maalbevisste.


Johan gjoer en vurdering av hoeyden paa fossen i forhold til motet i broestet.

Frieda overvant frykten foerst. Saa ut som hun var helt ute av kontroll, tok seg inn. Smell. Saa kom Johan. Stoerre smell. Og til slutt ogsa Mads. Full score! 

Frieda var foerst ute, og hoppet tre ganger.

Johan var nummer to. Legg merke til at man tar sats OVER busken paa toppen der. Veldig stolte;)


Mads var fotograf, og hoppet ikke foer kameraet var lagt bort. Uansett er han saa kul at han ikke synes det er saa farlig aa bli tatt bilde av. Yeah. Har derimot hoppet foer, hvis bildebevis er viktig: http://www.facebook.com/photo.php?pid=786251&id=507283263#!/photo.php?pid=691810&id=507283263&fbid=19769473263

Morten hoppet ikke. Og du har kanskje lagt merke til at han har vaert anonym i dagens post. Morten Sjoethun har nemlig blitt Morten Sjoetann. Arbeidet med artikkelen hans har ledet ham til seksten dager paa baat. Ja, du leste rett - sekste dager paa baat. For meg hoeres det helt fjernt ut med seksten dager sjoesyke, men han er ved godt mot. Morten kan sikkert skrive mer om dette senere, men basically er han ute med noen haifiskeaktivister for aa fakke haifiskere. Dette har ledet til diverse vitser og sanger, blant annet er Kaptein Sabeltann blitt Kaptein Sjotann og Captain Morgen blitt Captain Morten. Good times.

I dag reiser Frieda til San Jose, for saa aa dra videre til bribriene (den lokale urbefolkningen) for aa lage saken sin. Mads og Johan blir igjen i ferieparadis i et par dager til, foer Mads drar til San Jose for aa lage sak, mens Johan antageligvis foelger etter Frieda mot soeroestkysten.

Alt er straalende her nede! Costa Rica ut.

Johan og Mads

Hurra!

Jeg er blitt voksen. Verdenen har aapnet sine doerer for meg. Aldri mer skal jeg maatte ty til identitetsforfalskning, eller bli forvist til gudsforlatt moellersroelp. Ville bare fortelle det. At jeg er blitt voksen.

Ellers lever vi alle fire, og solen stiller fortsatt like sterkt her i Jaco. Faktisk er dagslyset redusert med rundt 30 prosent, fordi det er umenneskelig aa vare ute mellom 12 og tre. Paradis er blitt et AC- rom, og varmdusjen rant ut av vokabularet for lenge siden. Men vi setter pris paa litt sol, det er ikke det.

I gaar tenke jeg skrive et innlegg for aa ta avskjed med mine glade tenaaringsaar. Dessverre brukte jeg tiden paa aa se min siste solnedgang, og aa spise mitt siste maaltid i stedet. Jeg var viktig, og kvelden var hellig. Akk ja, vi vet jo alle hvordan det var aa vaere ung. Saa mye selvhoytidlighet.

Maa ogsaa fortelle at jeg drakk tre og en halv liter vann paa omtrent en halvtime i gaar, og derigjennom tok et nytt og aereverdig personlig rekord.

Vil ogsaa takke for alle gratulasjoner paa facebook, jeg setter selvsagt stor pris paa hver enkelte, unike melding. Jeg har skrollet gjennom hele lista, og sitter og funderer paa hvor mange notifications man boer ha for aa fole at man har et fullverdig liv. Takket vaere facern er vennskap for foerste gang blitt mulig aa telle, verden er blitt et bedre sted. Kvantitet foran kvalitet, any time.


PS. En spesiell takk til Signe, Solvik x 2, Janne og Anne- Lene. Gjennom deres eksistens (og identitet) har jeg faatt komme inn i varmen mang en kald vinternatt. Fra og med naa skal jeg aldri mer ta i et falsk id (bortsett kanskje fra i NY paa veien hjem).

/ F

Bilder kommer senere. Naa skal det surfes.

Kameraledning funnet!

Johan hadde puttet min kameraledning i sin sekk foer jeg dro til Nicaragua, derfor har det ikke vaert noen bilder fra Mads de siste dagene. Her er de faa jeg orket aa laste opp foer jeg ble irritert paa internetthastigheten. Puh.


Den gamle costaricaneren ble imponert da Frieda klatret opp paa et hus for aa ta bilde til Morten sin sak. Mens Morten og de to andre gutta stod trygt plantet paa bakken.


45.000 nicaraguanere krysset grensen i paasken. Det tok tid.


En hyggelig fyr fra Leon.


En sikkerhetsvakt jeg snakket med i Leon.

05.apr.2010

En liten oppdatering fra Mads:

Mens de andre sloever i soer, har jeg jobbet beinhardt i nord. De siste fire dagene har jeg reist minst seks timer per dag, og ikke sovet mer enn én natt paa noe hotell. Jeg har vaert i Liberia (nord i Costa Rica), Managua, Leon og San Juan del Sur (alle i Nicaragua).

For fire dager siden skulle jeg dra fra San Jose til Nicaragua. Jeg ville gjerne ta bilder fra grensekaoset i paaskeferien. Jeg ble - som jeg kanskje burde forutsett - forsinket av grensekaoset. Den syke trafikken i Costa Rica gjorde at det tok ni timer aa kjoere fra San Jose til Liberia (en time soer for grensa). Dermed var det for seint til at jeg kunne rekke grensa foer morket, og jeg la meg paa et stygt hostell i Liberia.

Neste morgen vaaknet jeg av en hane som galte, trodde jeg. Etter hvert skjonte jeg at det var en ugle, ikke en hane. Ja, saa tidlig paa morgenen var det. Det ble en lang dag, og jeg endte til slutt opp i Leon. Planen var aa proeve aa finne enten Maria fra klassen eller Thea fra vgs, og timingen skulle vaere perfekt, tenkte jeg. Begge var visstnok i omraadet. Det skulle vise seg at Maria hadde vaert i Leon dagen foer meg, mens Thea moette opp paa hostellet mitt dagen etter jeg dro. Altsaa, timingen var heller uperfekt. 

I Leon dro jeg derfor ut paa reaggeparty med masse folk jeg ikke kjente, foerst og fremst for aa knytte kontakter foer morgendagen. Jeg knyttet faa nyttige kontaker, men hadde det knallgoey. Fikk lide for det dagen etter...

Neste morgen moette jeg noen norske jenter, og de hadde noen gode kontakter i San Juan del Sur. Etter noen raad fra dem, en av dem tidligere journalist, bestemte jeg meg for aa dra til San Juan del Sur for aa finne en tolk og en familie som skulle over grensa morgenen etter. Det betydde at jeg etter en laang biltur skulle ut i San Juan del Sur og finne folk. Og her kom reggeapartyet fra kvelden foer inn - i fin blanding med et lite heteslag. Jeg var helt utslaatt da jeg kom fram, feber og greier, og bare skrudde av lyset og la meg til aa sove klokka fem.

Heldigvis hadde hotelleieren gode kontakter, og foer jeg la meg fikk jeg hjelp til aa skaffe tolk. Derfor satte jeg i vei mot grensen med tolk klokka ti neste morgen - i dag. Jeg moette en famile som skulle krysse grensen, og fikk tatt gode bilder og gjennomfoert fine intervjuer med dem. Saa det var bra! Det var helt kaos paa grensen (45.000 nicaraguanere i Costa Rica var hjemme i Nicaragua i ferien, og alle skulle hjen i dag). Selve grensekryssingen tok meg ca. tre timer, midt paa dagen i solsteken. Akkurat det jeg haapet paa journalistisk, akkurat det jeg ikke haapet paa ferie-istisk. Hadde det ikke vaert for at det var bra for artikkelen min, hadde jeg ikke taklet det ass, ordentlig slitsomt.

Etter kryssingen endte jeg opp i Liberia. Her spiste jeg tidenes beste Filet Mignon - deilig aa vaere tilbake fra bushen (Nicaragua)! Hotellrommet har privat dusj og internettilkobling. Fantastisk! Haaper aa treffe de andre costaricafarerne i morgen - da blir det kanskje en oppdatering med bilder fra fantastiske Leon. Stay put!

Mads

Sløv dag idag

I og med at de tre sløve på vestkysten har fått en overdose sol er det nå erklært hviledag. Dagen i Manuel Antonio har kokt Morten, stekt Johan og tørka ut Frieda. Humøret er allikevel på topp iallefall hos undertegnede. Og det er tre gode grunner til det:

1. Nydelig tur i Manuel Antonio nasjonalpark igår. Flott natur og artige dyr. Se bilder under.

2. Jeg har funnet en butikk som selger den legendariske 1-litersflasken med glasscola. Gud den er vakker. Har ikke tørt å røre noen av dem enda, i frykt for at det er en illusjon. Men gud så vakker den er der den står i kjøleskapet, dekket av kondens.

3. De selger øl igjen dag. Det er nemlig ikke lov å selge pils eller sprit i påsken, bare vin.

Så dagen idag blir en rolig og pilsende vakker dag, men film, pool og kortspill. Pura Vida folkens.

P.S. Slenger på noen ekstra bilder på bånn her, en liten gladmiks.

Den flittige studenten leser mens Mads spiller basket.


Magi skjer dessverre ikke på dette skuddet.


 Norsk forsvarsspill slår latinsk ballferdighet


Tempoet i spillet økte etterhvert



Idyll i La Sabana, en stor park i sentrum av San Jose.



Lizarddddd


Verdens sterkeste Morty







Og verdens mest slitne Morty



Utsikten



Endelig strand

Vel, da var de tre kommet til Quepos. Tre er som kjent det magiske tallet, og naa er det paa tide med strandliv og jungelturer. Vi kom fram i gaar etter en busstur som er noe av det varmeste jeg har opplevd. Tenk badstu og svingete veier og luft saa tørr at svetten fordampa med en gang den kom. Men pytt pytt, etter å ha kommet fram til Quepos fiksa vi et småpent hostel med pool og vifte (ahhhhhh). Så begynte vi med research til saker, mye lesing ved bassengkanten.

Idag bærer det ned til stranda for å teste Stillehavet. Foreløpig står det ganske likt i fregnekonkurransen mellom meg og Frieda, men hun virker ganske sikker på seier enda.

Det har blitt mye kortspill på turen så langt, og Frieda har nå vunnet såpass mye at vi begynner å frykte for kjærlighetslivet hennes. Om hun fortsetter å spille som hun har gjort blir det neppe noe på henne de neste tre-fire årene.

Gårsdagen beste kommentar:

Johan når han ser ei sjappe som selger selvrullede sigarer: "Ohhh, der skal vi innom og kjøpe oss litt seinere idag. Sigar og pils ved poolen".

Frieda: "Hvorfor skal du kjøpe der, de lager dem sikkert på bakrommet eller no."


Oppdateres ikveld, da kanskje med bilder og greier.

Les mer i arkivet » April 2010 » Mars 2010
hits